Bok om Parkour av David Belle

[Adrien]

Vet ikke om dere har fått det med dere, men på samme tid som Banlieue 13-ultimatum kom ut i februar i Frankrike, ble det også gitt ut ei bok om parkour. Boka er skrevet som et intervju med David Belle og er på rundt 150 sider, med et forord av Luc Besson:



Jeg har akkurat vært i Frankrike og har kjøpt meg boka. Siden boka er på fransk og nok aldri blir utgitt på noen annet språk, vil jeg gjerne bruke denne topicen til å oversette deler jeg synes er interessante. Det første jeg kommer til å oversette er Luc Bessons forord i løpet av de neste dagene 

[Truls]

Herlig, ser fram til å lese det

[Adrien]

"Hvis to veier åpner seg for deg, velg den vanskeligste"

Forord:

Ved første øyekast, har ingen føttene like godt plantet i jorda som David. Utenom et tre kanskje. Alltid presis, sparsommelig med ord, følelser. Hver setning er gjennomtenkt og har en presis retning før de blir uttalt. Ingenting flyr løst i lufta. Han legger vekt på hvert ord, så han kan støtte seg på dem som om det var en kant, et gjerde eller en vinduskarm.
Han trenger denne sikkerheten for å kunne uttale seg, for å gå fremover... for å fly.

Når han har funnet all informasjon han kan stole på, kan han følge deg overalt. Han er fullstendig sikker. på deg. på seg selv. på elementene. Men det mest imponerende med denne unge mannen, som er så godt festet til virkeligheten rundt han, er når han forlater fotgjengernes verden. Å se han leke med tyngdekraften er en forbløffende oppvisning. Han flirter med stupene, kjærtegner betongen, flyter på vinden. Han finner opp like mange historier i lufta som en ballettdanser på en operascene.

Hans frihet er sammenlignbar med hva jeg opplevde med dykking, hvor "ikke-tyngdekraften" gjør at du kan fly ned langs fjellklippene med hodet først og snu deg fullstendig kun ved hjelp av én finger. Han forbereder seg som oftest veldig lenge og ingen vet hvor tankene hans flyter. Men når han er klar, settes handlingen i gang og det er ren klasse, som leker med alt, til og med ditt øye. Noen ganger måtte jeg se ting flere ganger i slowmotion på klipperommet for å forstå hva han hadde gjort. David har oppnådd en så stor kontroll over seg selv og elementene, at det noen ganger kan være vanskelig å snakke med han. Alt man sier virker overfladisk og unødvendig. Han tvinger deg, uten å ville det, å tenke over dine egne ord og handlinger. Hjertet ditt slår hardere når du skal si til han: "du kan stole på meg", fordi det blir umulig å svikte han ("å la han falle" som man sier på fransk). Å falle i hans verden, det er å dø.
Det er kanskje derfor han ofte stoler mer på betongkanten enn på mennesket. Betongkanten har aldri sviktet han. Det er en ære å bli stolt på av han, jeg håper jeg har fortjent det.

Vi møttes for første gang for noen år siden. Vi hadde funnet "Yamakasi" og forberedet en film med dem. Så dukket det opp et problem: navnet "Yamakasi" og "Parkour" hadde blitt copyrighta av en åttende mann. Jeg forstod det slik at den åttende mannen var en del av gjengen og at han hadde prøvd lykken alene i USA noen måneder i forveien. Jeg foreslo at den åttende mannen kunne bli med i gjengen igjen, men alle nektet. Det virket som de hadde noe i mot han fordi han hadde forlatt gruppa. Sjalusi. Hevn. Ingenting nytt. Sannheten oppdaget jeg litt senere da jeg så på demoklipp av denne mannen: han var mye sterkere enn dem, han het David Belle.
Vi arrangerte et møte mellom David Belle, Yamakasiene, filmteamet og meg selv. David sa ikke et ord og lot en representant snakke på hans vegne. Når det gjaldt Yamakasiene, kaklet de i vei som høner som hadde blitt frastjålet deres egg. På slutten av dette "bondegårdmøtet", hadde jeg et enkelt forslag: "David, la dem gjøre denne filmen med oss, og etterpå vil jeg lage en film med deg, jeg gir deg mitt ord på det!". David så på meg et øyeblikk og sa: "Ok". Vi hadde ikke kjent hverandre mer enn en time. Han forlot rommet raskt og ringte meg aldri opp igjen før jeg presenterte han for Cyril Raffaelli og prosjektet "Banlieue 13".

Den dagen fikk jeg lov å smile for første gang. I en verden hvor alle stikker av, hvor bankfolk spiller kron og mynt om milliarder, hvor politikk kun finnes på kveldsnyhetene, hvor korrupsjon, doping og juks vokser raskere enn lovene som skal hindre dem, hvor selve planeten slites ut av våre svik, er det godt å ha noen holdepunkter. David er et av dem. Han er en moderne helt, som har vokst midt i betongen, og som viser oss den samme veien på nytt, den vi aldri skulle ha forlatt: den til mennekselig verdighet.


Luc Besson

[Joachim]

Tell me more, tell me more, did he get very far?
^{(Quotet fra Grease, om noen ikke tok den...)}

[Sh0w0fF]

Vi vill ha mere!   

[Adrien]

Oi, en del bra å skrive fra denne boka, er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre dette her.. Jeg skriver i alle fall første avsnitt, så kan jeg skrive en slags sammendrag av de ca 50 neste sidene (som handler om faren)

Introduksjon

Hvorfor denne boka?

Jeg kan ikke snakke om parkour uten å snakke om min far. Det er umulig å skille de to. Raymond Belle er grunnlaget til alt. Til livet mitt, til skapelsen av parkour, og til dens utvikling i verden. Uten han ville ikke David Belle ha eksistert, heller ikke parkour. Med denne boka vil jeg ikke bare hedre han, men også fortelle hva han har gitt meg, hele denne livsfilosofien som har vært til grunne for hele denne disiplinen og som veileder meg den dag i dag.

Målet med denne boka er ikke å belære folk (i negativ forstand) og enda mindre å opphøye meg selv. Jeg ønsker bare at folk skal kunne forstå parkour riktig. For mange er vi "de som hopper fra tak til tak", men denne disiplinen er egentlig mye mer enn det. Vi hopper fra bygning til bygning fordi arkitekter har skapt byer, men hadde vi bodd i skogen, hadde vi hoppet fra trær til trær, våre hus ville vært steiner og vi ville hoppet fra stein til stein. Uansett hvor vi befinner oss, uansett omgivelse, handler parkour om å forflytte seg hvor kroppen tillater det, hvor vår vilje tar oss hen.

Utenom å være en fysisk treningsmetode, en forflyttelsesdisiplin som hjelper oss å forsere hindre, gir parkour oss en åpning mot en annen verden, en måte å kjenne oss selv bedre på, en ny måte å møte livet på. Jeg har sett en god del folk som ikke har forstått dette forholdet til identitetssøken, dette arbeidet med seg selv som finnes i parkour. Målet er ikke å komme seg over hindre for å bli den beste eller å ta unødvendig risiko for at man skal kunne føle at man lever. Selv om det i begynnelsen også var litt sånn hos meg, lærte jeg fort at det var unødvendig å overdrive. Faren min sa: ”Ikke fremkall negative ting, ikke søk etter å gjøre deg selv ondt fordi livet alltid vil gi deg muligheten til å lære, til å kjenne det vonde”. Jeg forstod tilslutt at jeg ikke trengte å leve gjennom det samme som min far for å være en respektabel mann, og på samme måte kan jeg respektere andre, selv om de ikke klarer å gjøre en fjerdedel av hva jeg kan i parkour.

Å være en mann er ikke å være den sterkeste, hoppe lengst eller høyest. Min far la vekt på dette: ”Å være en mann er å holde sitt ord. Sier du noe, gjør du det. Selv den minste tingen” En mann kan godt være verdens sterkeste, men holder han ikke sitt ord, vil folk rundt han forlate ham og han vil miste deres respekt. De unge i dag har problemer med dette: å holde deres ord. De lover deg ting, de snakker fordi de liker å snakke foran andre, men det er bare ord. Når det gjelder å handle, er det ingen som gjør noe. Noen traceurer har gitt seg selv æren for å ha laget parkour, akkurat som om de hadde skapt alt alene, men når de blir intervjuet, vet ikke hvordan de skal forklare denne disiplinen, hvordan gi den mening. Til tross for at man hadde min fars historie og alt han har gitt meg. Jeg kunne også ha sagt at det var meg som hadde oppfunnet denne sporten, jeg kunne sagt hva som helst, lyve, sette et falskt merke på mitt bryst: ”David Belle, Parkours skaper”. Men nei, jeg gjør det ikke: min far opplevde grusomme ting, han slet for at jeg skulle komme hit, jeg skylder han min respekt, jeg skylder han takknemmelighet. Etter flere år uten å ha kunnet forklare meg rundt dette følsomme emnet, bestemte jeg meg for å fortelle min fars historie og hvordan parkour virkelig ble til.

Jeg har lyst å snakke om dette for alle personer som er interessert i denne disiplinen eller for dem som akkurat skal begynne med det, alle unge som har masse spørsmål, som kanskje ikke har noen foreldre ved siden av seg, eller føler seg litt fortapt slik jeg gjorde i min ungdom. Selvfølgelig er ikke min fars historie den absolutte referansen og han er ikke et prakteksempel å følge, men de unge kan se rundt seg, i deres familie, det finnes åpenbart en rollemodell, en autentisk person som kan hjelpe dem videre i livet. Vi har alle noen nær oss som har opplevd store ting og som kan lære oss å være ekte, følge vår vei. Min far advarte meg mot feller som kunne møte meg, han beskyttet meg mot dårlige folk. Hadde jeg hørt på alle som hadde sagt: ”Øy, gutten, ikke klart på den veggen” hadde jeg ikke blitt den jeg er i dag. Raymond Belle var min far, men også min mentor. Man hadde trengt ti bøker for å fortelle hans liv. Jeg kommer aldri til å få hans erfaring, hans karisma, men jeg har i alle fall denne stoltheten over å, med denne boka, kunne formidle hans historie og alt han har lært meg ord for ord, uten å ta noe vekk, uten å legge noe til.

[Adrien]

Forkortet versjon av kapittelet ”Min Far, hvilken helt” (8 sider)

Kan du fortelle oss om Raymond Belle?

Min far ble født i Hue i Vietnam i 1939. Faren var en fransk lege og mora var fra Vietnam. Han hadde rundt ti søsken. Han levde ganske godt, familien hadde en del penger, de hadde f.eks. et stort hus og hester. Men da han var på ferie alene hos onkelen, brøt sivilkrigen ut. Landet ble delt i to og skillet kom akkurat mellom Raymond og resten av familien. Det var umulig for han å nå familien sin igjen og han måtte bo hos onkelen. Hos onkelen opplevde han dårlige ting. Tilslutt ble onkelen lei av han og sendte han til en fransk militærskole. Han var da syv år gammel. Det var et sjokk for han. I den skolen var det ”marsjer eller dø”, den sterkestes rett. Midt under krigen ble de trent til å bli soldater. Min far hadde ikke noe valg, for å overleve måtte han klare seg alene og bli den beste kjemperen.

Hvor lenge ble han på denne skolen?

9 år. Etter tapet ved Dien Bien Phu, ble han i 1954 sendt til Frankrike. Der fortsatte han i en militærskole til 1958. En gammel kjenning, som var imponert over hans fysiske evner, anbefalte han å bli brannmann. Dette var det beste rådet han kunne få. Etter å ha trent i årevis på å kunne slåss og drepe, endte han opp i en jobb hvor han måtte redde menneskeliv. Det krevde tilpasning, men han utmerket seg i denne jobben. Det ga mening til all trening hadde gjort i Vietnam. Han ga kropp og sjel til jobben. Han var alltid frivillig, skulle man klatre opp en fjellvegg eller opp på et hustak, var det alltid han som gjorde det. Han hadde mot, var behersket og tok alt seriøst: han kunne ha ofret sitt liv for å redde et annet. Han fikk derfor kallenavnet ”le kamikaze” av andre brannmenn, men jeg ville ikke ha kalt han det, det er litt for ”jackass”, han kastet seg ikke inn hvor som helst. Han var bare litt i forveien, mens andre brannmenn brukte lang tid på å tenke, på å være redde, hadde han allerede regnet ut alt. Han gjorde mange farefulle redningsaksjoner og fikk flere medaljer. Da jeg så artikler om han, lurte jeg på hvorfor de hadde valgt akkurat han til å gjøre forskjellige ting og ikke noen andre. Jeg fant ut at det var på grunn av hans selvsikkerhet. Han var sikker. Når han sa han skulle utføre noe, trodde folk på han. Han sluttet som brannmann i 1975, men sjefene ved de andre jobbene hans var like imponerte. Gjennom hele karrieren fikk han vist imponerende sportslige ferdigheter, han var for eksempel flere ganger Frankrike-mester innenfor militæret på høyde- og lengdehopp.

Var disse fysiske egenskapene arvet?

Nei, verken hans mor eller hans far var sportslige. Min far jobbet hardt for å få disse fysiske egenskapene. Og når jeg sier ”jobbet hardt”, så underdriver jeg. Ved militærskolen trente han konstant. Da de andre foreldreløse hadde lagt seg, gikk han ut for å trene mer. Klatre i trær, hoppe, ta chin-ups, balanserer. Han stoppet aldri, gjentok ting 30, 40, 50 ganger. Slo i trestammer for å hardne nevene osv. Da han fortalte meg minnene sine, forstod jeg ikke hvorfor han hadde trent så mye. Etter hvert meddelte han at han hadde opplevd vold hos sin onkel. Slike ting kan ofte få et barn til å vende seg innover, men dette fikk min far til å bevege seg og til å bygge et sterkt skall. For resten av sitt liv, ville han ikke være et offer.

Han forandret seg derfor både fysisk og psykisk?

Ja, et fysisk arbeid bundet til stor mental styrke. Til og med da han var 60 løp han fortsatt og hadde noen utrolige spensthopp. Jeg så han løfte utrolig tunge ting, kaste kniver og barberblader på små blink med perfekt teknikk gang på gang. Med venner, stilte vi oss i en rekke bak han og prøvde å dytte han ned i gresset. Vi var 7 eller 8 ungdommer, men han beveget seg ikke en centimeter, selv om han hadde hendene i lomma. Han hadde en fenomenal styrke, men hadde alltid et smil på munnen, han viste aldri tegn til å ha vondt eller til å være sliten. Jeg kunne heller ikke tro hva han fortalte meg om sitt liv, hva han hadde opplevd. Men han skrøt ikke av seg selv, han fortalte meg også om sine dårlige sider, feil han hadde gjort. Han prøvde ikke å virke perfekt og sa aldri at han var den beste eller sterkeste. Aldri. En historie som påvirket meg, var da han på båten fra Vietnam til Frankrike, fikk en testikkelbrokk. Det ble betent og det måtte opereres med en gang, midt på havet, blant masse flyktninger og uten bedøvelse, kun en trebit mellom tennene. De åpnet han opp og kuttet. Det måtte ha vært tungt både psykisk og fysisk for en mann å oppleve noe sånt, spesielt når man bare er 16 år. Styrken hans hentet han også fra dette. Selv om det hemmet han litt fysisk sett, skulle han vise at det ikke skulle hindre han på noe måte, at han kunne leve som han ville. Min far levde fritt og ville at folk skulle respektere denne friheten. Dette kunne noen ganger være negativt. Som tidligere barnesoldat, hadde han store vanskeligheter med å tilpasse seg, impulser han måtte kontrollere. Jeg så en mann kjempe med seg selv hele sitt liv. Han aksepterte systemet, men var inni mellom ganske rebelsk. Han nektet for eksempel å betale skatt. Han mente at han hadde jobbet hardt og at staten ikke kunne ta pengene hans. I forhold til andre fedre, befant min seg virkelig i en annen verden.

Da han var kommet til Frankrike, prøvde han å kontakte familien sin?

På militærskolen i Vietnam, fikk han besøk av to-tre brødre som kom for å si at deres far hadde blitt drept. Da ble han virkelig foreldreløs og det påvirket han også mye. I Frankrike, levde han i en fosterfamilie og var ganske ensom. Etter noen år, møtte han sin mor 5-6 ganger etter at hun også hadde flyttet til Frankrike. Møtene førte ikke til mye. På militærskolen hadde han levd med ekte foreldreløse barn og hadde lært å fjerne følelsene sine for familien sin. Det var som om de fjernet barnas følelser for å skape harde soldater. Hans forhold til mora var heller ikke så god ettersom han ikke følte seg veldig elsket av henne. I noen vietnamesiske familietradisjoner, hviler det en forbannelse over den som blir født som den sjette eller syvende i rekken. Min far slet med å snakke om hans mor og hans barndom, men det var klart at han husket mye. Han snakket veldig lite om å dra tilbake til Vietnam, men i de siste årene av hans liv, snakket han mer om det. Jeg jobbet i det perspektiv å kunne betale han denne reisen en dag, men det rakk jeg ikke å gjøre før han forlot oss 31. desember 1999…

[Yourey]

Konge Adrien! Flott oversettelse

[Adrien]

”Startpunkt” (forkortet versjon av 10 sider)

Når man har vokst opp med en far som har opplevd så mange utrolige historier, er det ikke naturlig at man ser opp til han og prøver å etterligne han?

Den første personen jeg så opp til var egentlig ikke min far, men min bestefar (morfar). Jeg vokste opp hos han til jeg var 14 år. Han var enkemann og behandlet meg veldig godt. Som min far, hadde han også vært brannmann. Han hadde også vært med i 2. verdenskrig. Han mistet kona si da han var veldig ung, men giftet seg aldri på nytt. Han ville ikke at ei stemor skulle bli tvunget på hans barn. Han hadde respekt overfor sine barn og meg, var diskret, behersket og hadde stor selvkontroll. Han hadde for eksempel alltid en røykpakke hjemme, men tok aldri mer enn den ene sigaretten hver søndag ettermiddag. Jeg så på hvordan han gikk gjennom livet, hvordan han fortsatte til tross for all motgang. Han var min første rollemodell. Alltid ærlig, respektert i sitt arbeid. Min bestefar hadde aldri slått en annen mann, aldri lært en kampsport. Han var det motsatte av min far, som på sin side hadde lært å sloss til døden. Han viste meg en annen måte å leve på. For min far var det jungelen der ute, folk var alltid mistenksomme, men min bestefar hadde et sunnere forhold til omgivelsene, dette ga med en balansert oppdragelse. Uten han hadde jeg sannsynligvis endt i samme overmål som min far. Jeg ser på meg seg selv som en blanding av disse to mennene, en blanding av respekt og opprør, av tilbakeholdenhet og handling, av visdom og uforferdethet. Disse to mennene er virkelig grunnpilarene i mitt liv. Det er de som har fått meg til å vokse.

Hvordan var livet med din bestefar?

Man kan si at jeg ble oppdratt med en viss disiplin. Han lærte meg gode manerer. Alt skulle for eksempel være ryddig. Da han som brannmann måtte komme inn hos folk, så han fattige hus som var ryddige, og skitne og rotete leiligheter i rike strøk. Han lærte meg å være høflig, respektere andre og si sannheten. ”Når man har en munn, bruker man den til å snakke. Og istedenfor å si masse dritt, kan man like godt si sannheten, man kan like godt si smarte tanker som lærer oss noe, som kan hjelpe andre”. Sannsynligvis fordi han ønsket at jeg skulle bli brannmann, ville han at jeg skulle bruke kroppen min, mine fysiske egenskaper til å gjøre nyttige ting. Han lærte meg at vi alltid ender opp med valg som fører oss mot det gode eller det dårlige. Med en kniv har man valget mellom å bli en seriemorder, eller å spikke fine ting.

Hvorfor ble du oppdratt av din bestefar og ikke av dine foreldre?

Mine foreldre var skilt og mente at det kanskje ville være det beste. Min far var ikke så godt egnet til farsrollen og ettersom han selv hadde greid seg uten sine foreldre, mente han det kunne være en god idé. Jeg tror at i hans øyne, ville patriarken i familien være den beste rollemodellen for sin sønn. Og siden min bestefar var enkemann, var det en gave fra mine foreldre på et vis. Han brukte mye tid på meg og jeg var i en beskyttet kokong. For min del har jeg ikke noe i mot dette valget. Selv om jeg savnet min mor, så jeg henne hver helg, og min bestefar brukte så mye tid og energi på meg, og var så interessert i hva jeg holdt på med at jeg ikke følte jeg manglet noe. Han hadde samme vaner som gamle mennesker, men hadde alltid respekt for min verden. Han hjalp meg med alt mulig. Jeg følte han tok veldig stor del i mitt liv, spesielt sammenlignet med klassekamerater som hadde begge foreldrene hjemme, men som egentlig måtte greie seg alene. Jeg mistet heller aldri kontakten med min far, han besøkte meg noen helger, eller så besøkte jeg han. Jeg følte at han holdt seg litt unna meg slik at det måtte være et initiativ fra min side hvis jeg skulle lære å kjenne han. Det var dette som skjedde senere i min ungdom.

Som barn, hadde du noen spesielle fysiske ferdigheter?

Jeg var egentlig ganske sjenert og tilbakeholden, men jeg kunne også være ganske uredd. Vi bodde i et svært herregårdlignende hus som for meg nesten virket magisk, som et eventyrslott. Dette gjorde at jeg prøvde noen litt ville ting: balansere på vinduskarmene, henge ut i fra balkongen og klarte opp på taket til lekehytta. Min bestefar satt opp ståltråd så jeg ikke kunne leke på de farligste stedene. Han sa ofte at jeg måtte slutte å klatre og hoppe, ikke for å hindre meg, men for å beskytte meg ettersom han selv hadde en hofteskade etter en feillanding. Utenfor huset hoppet og klatret jeg også overalt, på steiner, i trær. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjorde det, men det var som om noe pushet meg.

Ble du meldt inn i noen sportsklubber av din bestefar for å kanalisere din energi?

Han fikk meg til å begynne med turn, men det var nok mest fordi han ville at jeg skulle trene for å bli brannmann. For min del var det ikke viktig hvilken sport det måtte være. Jeg holdt på med turn, men også med friidrett. Jeg var veldig nøye, jeg var bedre enn de andre, men det hadde ikke noe å si for meg. Jeg følte meg ikke sterkere enn de andre fordi jeg kunne ta en salto eller hoppe langt. Jeg var veldig innadvendt og sjenert, snakket lite på skolen og med vennene mine. Da læreren spurte meg om noe, svarte jeg ikke, selv om jeg kunne svaret. De dagene læreren ikke spurte meg, føltes det som en seier, selv om jeg egentlig ødela min skolegang. En stund satte jeg spørsmålstegn ved hver eneste ting vi ble fortalte. ”Hvordan kunne de vite at Ludvig XVI levde eller døde på den måten? De var jo ikke der!” Jeg stolte ikke på lærerne, de lærte oss ting de selv hadde lært i ei bok. Utenom enkle ting som ”2+2 = 4”, satt ingenting igjen i mitt hode. Det var mye jeg rett og slett ikke ville lære fordi jeg ikke så målet med det. Det var ikke særlig motiverende å pugge masse ting. Det virket overflødig. Det førte til at jeg sluttet å bry meg og lærerne behandlet meg som om jeg ikke var verdt noe.

Ble dine foreldre bekymret over dine problemer på skolen?

Min mor hadde flere lærere i sin familie og nevøer som var best i klassen, noe som satte press på både henne og meg. Folk lurte på hvor jeg ville ende hen. Noen familiemedlemmer sa jeg ikke hadde noe fremtid når det var noen brettspill jeg ikke kunne spille. Jeg ble frustrert over alt som ble sagt og begynte nesten å tro selv at jeg ikke var verdt noe. Da jeg var ungdom, begynte jeg å stille meg selv eksistensielle spørsmål. Jeg lurte på hva jeg gjorde i dette livet, som om jeg var født i en tid hvor ingenting skjedde. Jeg ville ikke få oppleve noe som lignet eventyrene til min bestefar under 2. verdenskrig eller til min far i Vietnam. Jeg vokste opp med disse historiene om brannmenn, soldater, helter og alle mulige bragder. Jeg begynte å spørre min far masse spørsmål, om alt han hadde opplevd. Jeg trengte å vite hvor jeg kom fra, for eksempel vite litt mer om min asiatiske side, selv om man ikke kunne se det på fjeset mitt.

Så du endte opp med å lete etter dine røtter, ved kjernen…

Ja, da jeg ble 14, flyttet jeg til min mor i Lisses. Der fikk jeg større kontakt med min far. Jeg ville snakke med han, bevege meg med han. Jeg hadde fysiske egenskaper, men ingenting eksepsjonelt, jeg måtte være i et oppvarmet og beskyttet rom med matter og utstyr. Jeg synes idrett ble for akademisk og snakket med min far om det. Jo mer jeg snakket med han, jo mer gikk det opp for meg at man ikke trengte dette. Han sa ”Hva har du lyst å gjøre i livet ditt? Trener du for å bli en konkurrerende idrettsmann eller har du lyst å gjøre noe helt annerledes? Vil du være annerledes, velg en disiplin som vil komme deg til nytte, som vil hjelpe deg å komme ut av vanskelige situasjoner eller hjelpe folk som får problemer” Etter alle samtalene begynte noe å ta form i mitt hode, det var her parkour virkelig begynte.

[Sh0w0fF]

Nå begynner det å bli spennende 

[Adrien]

beklager at det har tatt så lang tid, mye å gjøre og mye å oversette, uansett synes jeg denne delen er den mest interessante til nå. Skal prøve å rekke mye mer i påska 

”Opplæring” (forkortet versjon av 13 sider)

Hvor kommer ordet ”parkour” fra?

Jo mer min bestefar fortalte meg om min fars fysiske egenskaper og sportslige bragder, jo mer lurte jeg på hvordan han hadde fått det til. Tilslutt spurte jeg min far hvilken sport han hadde holdt på med for å nå dette nivået, og da fikk jeg høre ordet ”parcours” (her: løype) for første gang. Min far fortalte meg at på militærskolen i Vietnam, snek han seg ut om natten for å trene på hinderløypa (parcours du combattant) og på andre løyper han hadde utviklet selv. ”Parcours” var et abstrakt ord for meg, det betydde ingenting. Han fortalte meg at de hadde flere typer løyper (parcours): utholdenhetsløype, mykhetsløype, smidighetsløype og til og med en stillhetsløype. Med vennene sine, trente han på å klatre fra tre til tre over hodene på franske soldater, uten å bli lagt merke til. De gjorde seg klare for krig. Mange ser på parkour som en lek, men for min far var det livsviktig. Det var en trening som herdet han og ville hjelpe han med å overleve i krig. Min far var tålmodig, hadde stor viljestyrke og brukte mye tid på treningen. På hvert hinder prøvde han å finne den mest effektive teknikken. Han gjentok bevegelsene 50-100 ganger for å venne seg til dem. Han var bare 12-13 år. Sammenlignet med meg på den alderen, følte jeg meg allerede langt etter. Fikk jeg en liten ørefik, begynte jeg å grine som om noen hadde slått meg med et balltre. Jeg lekte med Playmo mens min far slet i jungelen. Å gi blod, svette og tårer, dette var parkour for min far.

Hvordan startet du med parkour?

Man må forstå at parkour ikke bare dukket opp over natten. Min far sa ikke ”min sønn, nå har du blitt 15 år og derfor skal jeg fortelle deg min hemmelighet”. Jeg måtte lete, undersøke som en journalist. Jeg oppdaget først min far og hva som var bak mannen, så prøvde jeg å bygge mitt liv rundt det han hadde lært meg. Han ga meg så mange ting, fra livsfilosofi til treningstips. Det er denne blandingen, i tillegg til årevis med arbeid på meg selv, som etter hvert endte opp i parkour. I dag sier folk: ”David, du har oppfunnet parkour!” Nei! Jeg er ingen laboratorieforsker eller ingeniør, jeg har ikke oppfunnet noe på denne måten. Det var en lang prosess som begynte i min ungdom, og kanskje før det også. Jeg leitet etter hva jeg skulle gjøre med dette korte livet, hva jeg kunne være flink i. Dette har jeg fra min far, han mente at hvis man hadde visse basiske ting på plass, ville det kunne hjelpe oss i hvilken som helst sammenheng.

Hvordan var livsfilosofien din far lærte deg?

Min far veiledet meg, ga meg svar på enkle ting, episoder i livet som alle opplever. Min bestefar lærte meg gode manerer, hvordan rydde huset, vaske seg og te seg, mens min far lærte meg hvordan jeg skulle oppføre meg i forhold til den ytre verden, farene og fellene som kunne stå i veien. Han prøvde å lære meg hvordan ting funker i livet, alt som ville møte meg: jobb, venner, kvinner, penger… ”ikke heng deg opp i disse tingene! Er det tilstedet, bra, er det ikke det, ikke tenk på det. Vær tro mot dine grunnprinsipper” Han ville at jeg skulle ha rette tanker. Da jeg var 14-15 år, lærte min far meg å modne fortere. Det var som om han så hva han burde ha holdt seg unna i sin ungdom og som voksen, og prøvde å få meg til å unngå det. ”Du vil se at det er vanskelig å sjonglere meg fem forskjellige ting i ditt liv. Istedenfor å slite og klage, spør heller deg selv hva som er nødvendig, hva som er det viktigste.” Han stappet så mye i hodet mitt at når man i dag viser meg noe eller når noen dukker opp i mitt liv, spør jeg meg alltid hva baktanken er. Jeg forstod at mennesker for det meste er onde. Onde i den forstand at de alltid ender opp med å såre eller utnytte andre. Det er veldig få ekte, gode, ærlige mennesker på denne kloden. Å kunne se hvem som er ekte, det er det vi burde ha lært på skolen. Skille mellom falske personer og ærlige mennesker. Hadde det ikke vært for min far, vil nok dette vært vanskelig for meg. Han hadde alltid eksempler for å vise meg at livet og mennesker er blandinger, ikke bare svart og hvitt. Han så ikke på gode eller dårlige handlinger, men intensjonene bak dem. Kanskje er en mann utro mot sin kone av gode grunner, for å redde deres ekteskap, mens en annen mann vil være trofast, men ødelegge konas liv fullstendig. Det viktigste for min far var å respektere andre og å være ærlig.

Hvordan foregikk disse samtalene med din far?

Jeg måtte gå til han, ellers hadde det ikke skjedd noe. Jeg følte jeg måtte gjøre det for å ikke gå glipp av noe. Vi kunne snakke om alt og ingenting, han kunne lære meg om mat, biler, mennesket. ”Du vil møte forskjellige kvinner, det vil være forskjellige opplevelser, men det må tilføre deg noe, at du lærer å kjenne kvinnene og dermed deg selv”. Han ville at jeg skulle holde meg unna feilene, at jeg ikke skulle bruke tid i et forhold som ikke var skapt for meg. Guttene som sier de har hele livet foran seg, at de vil få seg så mange damer som mulig, ender bare opp med å såre jentene. Hva tjener man på å knuse et hjerte? Det er ingen positiv energi i dette. Når min far fortalte meg slike ting, kunne jeg ikke dumme meg foran han. Tok jeg ei jente med meg hjem, så jeg i øynene hans det essensielle spørsmålet: ”Greit min sønn, du tar med deg ei søt jente hit, du kan til og med ta med deg ti, men klarer du å si meg om hun er den rette? Presenterer du henne for meg fordi du elsker henne eller fordi du har noe å oppnå foran andre, foran dine venner?” Han lærte meg så mye om å være ekte og ærlig at jeg i dag føler meg dårlig hver gang jeg lyver, jukser eller gjør ting av gale grunner. Min far hadde hatt mange damer i sitt liv, men sa at han ikke var spesielt stolt over det. Han sa aldri ”Det er konge å ha masse damer, kos deg David!”, men heller ”Du kan alltid gå ut med hundre damer, men hva er vitsen hvis du tilslutt ikke kan huske hver eneste av dem? Du har bommet på noe hvis du ikke kan huske fjesene, navnene og de forbigåtte øyeblikkene. Det er personer du kunne ha holdt deg unna og kanskje sluppet å såre.” Det var viktig for han at jeg skulle finne den rette personen. Det er slike lærdommer som har holdt meg unna masse kødd, som har holdt meg unna ting jeg ikke kunne ha avsluttet, det har hjulpet meg med å få et skarpere syn og til å ikke binde meg til utseende.

Føler du å ha hatt større kontakt med din far enn det andre barn har med deres?

Jeg tror at siden vi var adskilte, kommuniserte vi bedre enn om han alltid hadde vært der. Mine halvbrødre levde under samme tak med han, men fikk aldri oppleve de samme samtalene. Jeg var stolt over mine storebrødre, Jean-Francois og Daniel, selv om jeg nesten aldri så sistnevnte. Jeg kan i dag si at Jean-Francois hadde stor betydning i utviklingen av parkour, han startet noen ting, stilte noen spørsmål, fortalte meg om min far og hans bragder, viste meg bilder osv. Mine brødre var helt forskjellige, motstående eksempler. Jean-Francois hadde vanlig skolegang, ble brannmann og gjorde hele karrieren sin som det. I motsetning, valgte vår eldste bror Daniel (som var 10 år eldre enn meg) en dårligere vei. Han falt i narkotika, begikk væpnet ran og ble fengslet for det. Da han kom ut, trodde vi han skulle greie seg. Han hadde funnet en jobb som teaterdekoratør. Det virket som om han var på rett vei, men noen måneder senere døde han av overdose. Jeg tror at hans liv, problemene han hadde vært gjennom, også hadde en påvirkning på samtalene med min far. Jeg tror han følte å ha bommet på noe med denne sønnen, at han ikke hadde gjort nok. Han vil nok ta litt igjen med meg, vise meg ting han aldri fikk vise Daniel for at jeg ikke skulle begå samme feil. Min bror hadde blitt påvirket av dårlige folk og min far ville beskytte meg mot dette.

Var det enkelt å høre på din far selv om du ikke hadde vokst opp med han?

Jeg var aldri sint på min far for å ha forlatt sitt hjem, sin kone, for å dra et annet sted. Han hadde sine grunner. Etter alle samtalene forstod jeg hva han hadde i hodet, alt det vonde han hadde opplevd som barn, men det betyr ikke at jeg ikke følte noen savn. Men jeg hørte på alt han sa, jeg har større respekt for folk som har erfart ting, enn for folk som har lest flere tusen bøker. Jeg kunne selvsagt ha trodd at alle bragdene han fortalte meg om bare var oppspinn, men andre brannmenn fortalte meg de samme historiene. Han skrøt aldri på seg noe, folk ville uansett alltid finne ut hva han hadde gjort på en eller annen måte. Men det kan være han også hadde noen veldig negative ting han ikke ville fortelle sin sønn om. Han hadde mange feil og mangler, men disse ble små i forhold til alt det gode i han. Det lille han gjorde vondt kunne man ikke klandre han for ettersom han var en så god mann.

Kanskje du så opp til han siden han sjeldent var tilstedet?

Ja, det er sant, men jeg prøvde spesielt å finne ut av hvilke deler av meg jeg kunne gjenkjenne i han. Han var det motsatte av meg, så sterk, det kunne ikke være mulig at han var min far! Det som var mest imponerende, var om jeg var flink i en ting eller to, var han flink i tusen; fikse bilen, lage mat, snekre osv. Han var alltid nøye i alt han gjorde, men alltid med et smil på munnen. Det var denne lettheten som imponerte meg mest. Han var som en katt, han kunne gjøre noen utrolige ting, men beholde smilet som om han ikke hadde gjort noe stort. På akkurat dette sa han: ”Ikke bli imponert over dette David. Ikke bli imponert over sirkusartisten, fordi fyren du ser på tv, han har øvd på trikset i flere år. På trening kan han sikkert sjonglere med 11 baller, men tar to vekk på kvelden for å være trygg på scenen. Det er alltid noe bak. Det som hadde vært imponerende var om du hadde gitt de ni ballene til en person som aldri hadde sjonglert før, men som likevel hadde klart det veldig enkelt. Det hadde vært imponerende, det hadde til og med vært et mirakel!” Han forstod at om man hadde evner i livet, trengte man ikke å lete etter dem, men hadde man dem ikke, måtte man jobbe: ”vil du ha styrke, tren, vil du være rask, sett opp farta”. Viljen hjelper ikke til noe hvis man ikke gjør tingene fullt ut, hvis man ikke spør seg hvorfor man gjør dem. Jo eldre vi blir, jo flere spørsmål har vi, jo flere unnskyldninger kommer man på, jo smartere tror man det er å holde seg unna hindre. Men det er når man kjører rett på at man vokser. Parkour er nettopp det: å gå rett på hindrene, å med vilje møte vanskeligheter slik at det vanlige livet blir enklere. Min far gjentok ofte: ”hvis to veier åpner seg for deg, velg den vanskeligste, du vet du greier den enkle”. Etter å ha sett på han og hørt hva han hadde å si, forstod jeg en viktig ting: jeg unngikk alt, han gikk rett i.

Dette ligner svært på filosofien til en kampsport…

Det er bare det at kampsport er basert på livets filosofi, på samme måte som parkour. Men uansett om filosofien man velger henger sammen med kampsport eller religion, er det viktigste at det gir en mening. Da jeg begynte med parkour, fant jeg endelig en mening. Jeg passet ikke inn i det klassiske systemet og fant min egen måte å leve på. Jeg ønsker også å si at min far aldri tvang på meg noen av hans meninger, han ga meg frihet. Hans greie var å alltid prøve, selv om det gjorde vondt, selv om det var tungt, selv om man ikke fikk det til. Det at man tenker på en ting og i det hele tatt prøver å få det til skiller oss allerede ut fra de andre. Og for min far var det viktig å gjøre ting annerledes, å ikke falle i rutinene, det alle gjør. ”Hvis du vil utvikle styrke, ikke nøy deg med å løfte vekter i timevis foran et speil, for det vil tilslutt være det eneste du er flink til. Finn en annen måte å trene på.” Hans motto var: ”Bli det du vier deg til”

[kjetil]

Genialt!

tusen takk for at du oversettet dette for oss, veldig inspirerende!

[Djani]

More
Drit bra av deg å gjøre dette her

[Adrien]

sorry at jeg ikke har oppdatert på en stund, mye å gjøre. Skal prøve å legge inn mindre deler, men oftere, blir enklere, spesielt nå som kappitlene begynner å bli på over 15 sider 

[Tony]

Fantastisk! Bare ta tida du trenger, vi venter, men vi er ekstremt tålmodige. 
Du kan fransken din, må jeg si! Inspirerende lesning.