Bok om Parkour av David Belle

trenger ikke noe translator, jeg er fransk Rekke tunge

Hadde forresten litt tid i dag morges, så jeg oversatte to avsnitt:

Første skritt (del 1)

Hvordan skjedde treningene?

Helt i begynnelsen, ga min far meg noen enkle øvelser, balansering, små hopp, små vegger å klatre over. Han viste meg det grunnleggende, men dyttet aldri på meg noen spesiell stil eller teknikk. Uansett, gjorde jeg en bevegelse feil, kjente jeg det selv, kroppen min sa i fra. Et feilutført hopp gjorde vondt. Det viktigste for min far var gjentakelse: ”gjør man en bevegelse 10, 50, 100 ganger, får man større og større selvtillit, jo mer vi gjør bevegelsene, jo mer automatiske vil de bli”. Etter hvert som jeg trente, følte jeg at jeg hadde veldig mye å gjøre for å kunne utvikle meg. Derfor løp jeg alene rundt i Lisses og prøvde så mange ting som jeg kunne. Jeg følte det var viktig å trene alene for å utvikle meg enda raskere. Jeg var ganske ensom i begynnelsen, men jeg følte meg ikke alene i mitt hode: jeg så for meg min far som hoppet høyere og lengre enn meg, gjorde ting bedre enn meg. Det var som å ha en usynlig venn som viste meg veien. De gangene jeg møtte min far, fortalte jeg han hva jeg hadde klart, hvilke hopp jeg hadde gjort. Han ga meg treningstips, hvordan styrke lårene for å bli mer eksplosiv eller hvordan omdanne fart til kraft i en ”passe muraille” (wall-run). Jeg forstod at jo mer jeg trente, jo bedre ville jeg forstå hva min far hadde vært gjennom.

Hadde du et ønske om å ligne på han?

Nei, jeg tror først og fremst jeg ville at han skulle være stolt av meg. Jeg ville at han kunne si til vennene hans: ”se, der er min sønn”. Jeg ville at folk som hadde kjent han som brannmann kunne si: ”oi, det er sønnen til Raymond Belle, sønnen til kamikazen”. Jeg hadde nok også i begynnelsen et ønske om å få erfare det samme som han, men jeg fant fort ut at det var umulig. Han hadde vært i Vietnam, jeg var i Lisses, han var Raymond, jeg var David. Jeg ville aldri nå opp til han og jeg måtte velge en annen vei. Dette krevde selvsagt mye fantasi. Han hadde opplevde sterke ting, han hadde for eksempel vært i brennende bygninger, for min del måtte jeg finne opp situasjoner. Jeg kunne late som om jeg hadde mistet en arm, men måtte komme meg fram uansett, eller om et hopp var for lett, kunne jeg se for meg hvordan det ville vært hvis jeg var sliten etter å ha løpt i 2 timer før det. Jeg puttet meg selv i situasjoner hvor jeg alltid måtte overgå meg selv. Etter hvert ble det nesten som en rus, kroppen ville alltid ha mer. Det vanskelige var å finne nye hindre og ikke gjøre de samme tingene på nytt. Slik er det hos alle, gå for det enkle, det vi allerede kjenner. Jeg tvang meg selv til å finne det vanskelige. Jeg gjorde hopp som jeg tenkte ville hjelpe meg å utvikle meg, men uten å gå for langt, for hjemme satt ei mor og ventet på sin sønn. Dette hindret meg fra å bli en rebelsk ungdom som tenker ”jeg driter i om jeg brekker noe”. Det finnes folk som er stolte over å ha brukket noe, de liker å skryte av det, men for meg er det respektløst over for seg selv og overfor ens egen kropp. Noen som ødelegger seg selv for å vise andre at de ikke bryr seg, hva hjelper det? De klarer ikke å komme fram lengre. Målet er å forbedre seg. En stuntmann som er ødelagt når han er 35 år gammel vil kunne si: ”se, jeg har et hus, en Porsche…” da vil jeg svare: ”men du halter, du har krykker…”. Penger kan fly rundt oss, men har man det vondt i sin egen kropp, kan man ikke si man har oppnådd noe, at man er i det ekte. Den første belønningen parkour gir oss er nettopp det, å være ekte og hele. Jeg vet at hvis jeg må hoppe fra balkongen til et brennende bygg, så vil jeg klare det. Selv om jeg er trøtt, selv etter å ha vært våken i tre døgn, jeg vil kunne klare det uten å brekke et bein.