beklager at det har tatt så lang tid, mye å gjøre og mye å oversette, uansett synes jeg denne delen er den mest interessante til nå. Skal prøve å rekke mye mer i påska
”Opplæring” (forkortet versjon av 13 sider)
Hvor kommer ordet ”parkour” fra?Jo mer min bestefar fortalte meg om min fars fysiske egenskaper og sportslige bragder, jo mer lurte jeg på hvordan han hadde fått det til. Tilslutt spurte jeg min far hvilken sport han hadde holdt på med for å nå dette nivået, og da fikk jeg høre ordet ”parcours” (her: løype) for første gang. Min far fortalte meg at på militærskolen i Vietnam, snek han seg ut om natten for å trene på hinderløypa (parcours du combattant) og på andre løyper han hadde utviklet selv. ”Parcours” var et abstrakt ord for meg, det betydde ingenting. Han fortalte meg at de hadde flere typer løyper (parcours): utholdenhetsløype, mykhetsløype, smidighetsløype og til og med en stillhetsløype. Med vennene sine, trente han på å klatre fra tre til tre over hodene på franske soldater, uten å bli lagt merke til. De gjorde seg klare for krig. Mange ser på parkour som en lek, men for min far var det livsviktig. Det var en trening som herdet han og ville hjelpe han med å overleve i krig. Min far var tålmodig, hadde stor viljestyrke og brukte mye tid på treningen. På hvert hinder prøvde han å finne den mest effektive teknikken. Han gjentok bevegelsene 50-100 ganger for å venne seg til dem. Han var bare 12-13 år. Sammenlignet med meg på den alderen, følte jeg meg allerede langt etter. Fikk jeg en liten ørefik, begynte jeg å grine som om noen hadde slått meg med et balltre. Jeg lekte med Playmo mens min far slet i jungelen. Å gi blod, svette og tårer, dette var parkour for min far.
Hvordan startet du med parkour?Man må forstå at parkour ikke bare dukket opp over natten. Min far sa ikke ”min sønn, nå har du blitt 15 år og derfor skal jeg fortelle deg min hemmelighet”. Jeg måtte lete, undersøke som en journalist. Jeg oppdaget først min far og hva som var bak mannen, så prøvde jeg å bygge mitt liv rundt det han hadde lært meg. Han ga meg så mange ting, fra livsfilosofi til treningstips. Det er denne blandingen, i tillegg til årevis med arbeid på meg selv, som etter hvert endte opp i parkour. I dag sier folk: ”David, du har oppfunnet parkour!” Nei! Jeg er ingen laboratorieforsker eller ingeniør, jeg har ikke oppfunnet noe på denne måten. Det var en lang prosess som begynte i min ungdom, og kanskje før det også. Jeg leitet etter hva jeg skulle gjøre med dette korte livet, hva jeg kunne være flink i. Dette har jeg fra min far, han mente at hvis man hadde visse basiske ting på plass, ville det kunne hjelpe oss i hvilken som helst sammenheng.
Hvordan var livsfilosofien din far lærte deg?Min far veiledet meg, ga meg svar på enkle ting, episoder i livet som alle opplever. Min bestefar lærte meg gode manerer, hvordan rydde huset, vaske seg og te seg, mens min far lærte meg hvordan jeg skulle oppføre meg i forhold til den ytre verden, farene og fellene som kunne stå i veien. Han prøvde å lære meg hvordan ting funker i livet, alt som ville møte meg: jobb, venner, kvinner, penger… ”ikke heng deg opp i disse tingene! Er det tilstedet, bra, er det ikke det, ikke tenk på det. Vær tro mot dine grunnprinsipper” Han ville at jeg skulle ha rette tanker. Da jeg var 14-15 år, lærte min far meg å modne fortere. Det var som om han så hva han burde ha holdt seg unna i sin ungdom og som voksen, og prøvde å få meg til å unngå det. ”Du vil se at det er vanskelig å sjonglere meg fem forskjellige ting i ditt liv. Istedenfor å slite og klage, spør heller deg selv hva som er nødvendig, hva som er det viktigste.” Han stappet så mye i hodet mitt at når man i dag viser meg noe eller når noen dukker opp i mitt liv, spør jeg meg alltid hva baktanken er. Jeg forstod at mennesker for det meste er onde. Onde i den forstand at de alltid ender opp med å såre eller utnytte andre. Det er veldig få ekte, gode, ærlige mennesker på denne kloden. Å kunne se hvem som er ekte, det er det vi burde ha lært på skolen. Skille mellom falske personer og ærlige mennesker. Hadde det ikke vært for min far, vil nok dette vært vanskelig for meg. Han hadde alltid eksempler for å vise meg at livet og mennesker er blandinger, ikke bare svart og hvitt. Han så ikke på gode eller dårlige handlinger, men intensjonene bak dem. Kanskje er en mann utro mot sin kone av gode grunner, for å redde deres ekteskap, mens en annen mann vil være trofast, men ødelegge konas liv fullstendig. Det viktigste for min far var å respektere andre og å være ærlig.
Hvordan foregikk disse samtalene med din far?Jeg måtte gå til han, ellers hadde det ikke skjedd noe. Jeg følte jeg måtte gjøre det for å ikke gå glipp av noe. Vi kunne snakke om alt og ingenting, han kunne lære meg om mat, biler, mennesket. ”Du vil møte forskjellige kvinner, det vil være forskjellige opplevelser, men det må tilføre deg noe, at du lærer å kjenne kvinnene og dermed deg selv”. Han ville at jeg skulle holde meg unna feilene, at jeg ikke skulle bruke tid i et forhold som ikke var skapt for meg. Guttene som sier de har hele livet foran seg, at de vil få seg så mange damer som mulig, ender bare opp med å såre jentene. Hva tjener man på å knuse et hjerte? Det er ingen positiv energi i dette. Når min far fortalte meg slike ting, kunne jeg ikke dumme meg foran han. Tok jeg ei jente med meg hjem, så jeg i øynene hans det essensielle spørsmålet: ”Greit min sønn, du tar med deg ei søt jente hit, du kan til og med ta med deg ti, men klarer du å si meg om hun er den rette? Presenterer du henne for meg fordi du elsker henne eller fordi du har noe å oppnå foran andre, foran dine venner?” Han lærte meg så mye om å være ekte og ærlig at jeg i dag føler meg dårlig hver gang jeg lyver, jukser eller gjør ting av gale grunner. Min far hadde hatt mange damer i sitt liv, men sa at han ikke var spesielt stolt over det. Han sa aldri ”Det er konge å ha masse damer, kos deg David!”, men heller ”Du kan alltid gå ut med hundre damer, men hva er vitsen hvis du tilslutt ikke kan huske hver eneste av dem? Du har bommet på noe hvis du ikke kan huske fjesene, navnene og de forbigåtte øyeblikkene. Det er personer du kunne ha holdt deg unna og kanskje sluppet å såre.” Det var viktig for han at jeg skulle finne den rette personen. Det er slike lærdommer som har holdt meg unna masse kødd, som har holdt meg unna ting jeg ikke kunne ha avsluttet, det har hjulpet meg med å få et skarpere syn og til å ikke binde meg til utseende.
Føler du å ha hatt større kontakt med din far enn det andre barn har med deres?Jeg tror at siden vi var adskilte, kommuniserte vi bedre enn om han alltid hadde vært der. Mine halvbrødre levde under samme tak med han, men fikk aldri oppleve de samme samtalene. Jeg var stolt over mine storebrødre, Jean-Francois og Daniel, selv om jeg nesten aldri så sistnevnte. Jeg kan i dag si at Jean-Francois hadde stor betydning i utviklingen av parkour, han startet noen ting, stilte noen spørsmål, fortalte meg om min far og hans bragder, viste meg bilder osv. Mine brødre var helt forskjellige, motstående eksempler. Jean-Francois hadde vanlig skolegang, ble brannmann og gjorde hele karrieren sin som det. I motsetning, valgte vår eldste bror Daniel (som var 10 år eldre enn meg) en dårligere vei. Han falt i narkotika, begikk væpnet ran og ble fengslet for det. Da han kom ut, trodde vi han skulle greie seg. Han hadde funnet en jobb som teaterdekoratør. Det virket som om han var på rett vei, men noen måneder senere døde han av overdose. Jeg tror at hans liv, problemene han hadde vært gjennom, også hadde en påvirkning på samtalene med min far. Jeg tror han følte å ha bommet på noe med denne sønnen, at han ikke hadde gjort nok. Han vil nok ta litt igjen med meg, vise meg ting han aldri fikk vise Daniel for at jeg ikke skulle begå samme feil. Min bror hadde blitt påvirket av dårlige folk og min far ville beskytte meg mot dette.
Var det enkelt å høre på din far selv om du ikke hadde vokst opp med han?Jeg var aldri sint på min far for å ha forlatt sitt hjem, sin kone, for å dra et annet sted. Han hadde sine grunner. Etter alle samtalene forstod jeg hva han hadde i hodet, alt det vonde han hadde opplevd som barn, men det betyr ikke at jeg ikke følte noen savn. Men jeg hørte på alt han sa, jeg har større respekt for folk som har erfart ting, enn for folk som har lest flere tusen bøker. Jeg kunne selvsagt ha trodd at alle bragdene han fortalte meg om bare var oppspinn, men andre brannmenn fortalte meg de samme historiene. Han skrøt aldri på seg noe, folk ville uansett alltid finne ut hva han hadde gjort på en eller annen måte. Men det kan være han også hadde noen veldig negative ting han ikke ville fortelle sin sønn om. Han hadde mange feil og mangler, men disse ble små i forhold til alt det gode i han. Det lille han gjorde vondt kunne man ikke klandre han for ettersom han var en så god mann.
Kanskje du så opp til han siden han sjeldent var tilstedet?Ja, det er sant, men jeg prøvde spesielt å finne ut av hvilke deler av meg jeg kunne gjenkjenne i han. Han var det motsatte av meg, så sterk, det kunne ikke være mulig at han var min far! Det som var mest imponerende, var om jeg var flink i en ting eller to, var han flink i tusen; fikse bilen, lage mat, snekre osv. Han var alltid nøye i alt han gjorde, men alltid med et smil på munnen. Det var denne lettheten som imponerte meg mest. Han var som en katt, han kunne gjøre noen utrolige ting, men beholde smilet som om han ikke hadde gjort noe stort. På akkurat dette sa han: ”Ikke bli imponert over dette David. Ikke bli imponert over sirkusartisten, fordi fyren du ser på tv, han har øvd på trikset i flere år. På trening kan han sikkert sjonglere med 11 baller, men tar to vekk på kvelden for å være trygg på scenen. Det er alltid noe bak. Det som hadde vært imponerende var om du hadde gitt de ni ballene til en person som aldri hadde sjonglert før, men som likevel hadde klart det veldig enkelt. Det hadde vært imponerende, det hadde til og med vært et mirakel!” Han forstod at om man hadde evner i livet, trengte man ikke å lete etter dem, men hadde man dem ikke, måtte man jobbe: ”vil du ha styrke, tren, vil du være rask, sett opp farta”. Viljen hjelper ikke til noe hvis man ikke gjør tingene fullt ut, hvis man ikke spør seg hvorfor man gjør dem. Jo eldre vi blir, jo flere spørsmål har vi, jo flere unnskyldninger kommer man på, jo smartere tror man det er å holde seg unna hindre. Men det er når man kjører rett på at man vokser. Parkour er nettopp det: å gå rett på hindrene, å med vilje møte vanskeligheter slik at det vanlige livet blir enklere. Min far gjentok ofte: ”hvis to veier åpner seg for deg, velg den vanskeligste, du vet du greier den enkle”. Etter å ha sett på han og hørt hva han hadde å si, forstod jeg en viktig ting: jeg unngikk alt, han gikk rett i.
Dette ligner svært på filosofien til en kampsport…Det er bare det at kampsport er basert på livets filosofi, på samme måte som parkour. Men uansett om filosofien man velger henger sammen med kampsport eller religion, er det viktigste at det gir en mening. Da jeg begynte med parkour, fant jeg endelig en mening. Jeg passet ikke inn i det klassiske systemet og fant min egen måte å leve på. Jeg ønsker også å si at min far aldri tvang på meg noen av hans meninger, han ga meg frihet. Hans greie var å alltid prøve, selv om det gjorde vondt, selv om det var tungt, selv om man ikke fikk det til. Det at man tenker på en ting og i det hele tatt prøver å få det til skiller oss allerede ut fra de andre. Og for min far var det viktig å gjøre ting annerledes, å ikke falle i rutinene, det alle gjør. ”Hvis du vil utvikle styrke, ikke nøy deg med å løfte vekter i timevis foran et speil, for det vil tilslutt være det eneste du er flink til. Finn en annen måte å trene på.” Hans motto var: ”Bli det du vier deg til”
parkour.no forum
ShoutBox
Author