Q&A David Belle

P = publikum
DB= David Belle
Prog.leder= programleder

P: Hva er din favoritt vault? (oversetteren kjenner ikke så godt til ordet vault og oversetter det til hopp)
DB: En jeg gjorde i England, i den første reklamen jeg lagde, for BBC. Det var et virkelig stort hopp. Jeg var klar over at hvis jeg klarte det hoppet, ville folk få tro i denne nye sporten, eller hvis jeg skadet meg, var det ferdig

P: Som skaperen av parkour, hvordan vil du at det skal bli spredt i verden?
DB: For det første vil jeg gjerne at parkour skal bli en nyttig metode lært bort i alle jobber med høy risiko (for bl.a. brannmenn) og for lære de små å ha selvtillit, og lære dem å være forsiktige. Uansett vil jeg si at med internett og alt det der, hvis jeg ikke lenger var av denne verden i morgen, ville parkour fortsatt være her og spre seg videre.

P: Forestiller du deg selv gjøre hoppene før du gjør de?
DB: nemlig, min far fortalte meg at før et hopp, måtte jeg alltid forestille meg at jeg gjør det, du må kunne se deg selv gjøre det. Hvis du ikke kan forestille deg selv gjøre det i ditt hode, ikke gjør det. Det er ikke en sport hvor man skal ødelegge seg selv. Det er ikke sport for kamikazer og galninger som hopper rundt overalt. Målet er å leve lengst mulig og i god form.

P: (liten gutt på fransk) Hvorfor oppfant du denne sporten?
DB: Fordi jeg var dårlig på skolen….Men skole er bra…

P: Hvordan kommer du på triks (oversatt til bevegelser), gjør du de bare?
DB: Det er hindrene som gjør det i følge hvilken vei man skal velge. Kroppen vil ta en viss form, en viss stil, det er det som gjør parkour vakkert. Vi må ikke prøve påtvinge vår stil på et hinder, vi må tilpasse oss.

P: Hvordan tror du kommersialismen påvirker parkour? Er det på en god eller dårlig måte? Siden du har vært i filmer og reklame, hvordan ser du parkour utvikle seg og blir det påvirket av media?
DB: Hadde det ikke vært for media hadde jeg aldri vært her i dag. Det hjalp meg for å vise fram min kunst, men så er det kanskje noen som vil se på det som et produkt. Vi må være forsiktig med det. Det er derfor jeg prøver å være så ekte som mulig og lære bort kunsten på samme måte som min far lærte meg det.

P: hvor er ditt favorittsted å trene på parkour?
DB: Alle steder er bra, men jeg likte India og Thailand veldig godt. I Thailand, da jeg var på en bygning og hoppet eller balanserte, klappet politiet nede og ropte ”oh yeah! Kult!”

P: Hvilket råd vil du gi til en som starter med parkour?
DB: Først og fremst må man vite hvorfor man har lyst å holde på med det. Er det for seg selv eller for å imponere andre? Det er ikke en sport man gjør for å imponere. Man må være overbevist om at det man skal lære vil gjøre oss bedre og gi oss bedre selvtillit. Etter det, så kan man holde på med akrobatiske ting og freestyle fordi man føler seg godt og har det gøy. Men man må aldri glemme det essensielle. Du vil aldri se en brannmann når han skal redde noen eller en politimann når han skal fange en tyv gjøre flips og triks. Han vil gå til essensen og gå så direkte som mulig, velge den korteste veien og det er det som er det viktigste.

P: Hvordan beskytter du knærne dine? Bruker du is eller supplementer?
DB: Nei, jeg er 34 år og har holdt på i 20 år, men jeg har aldri hatt noen problemer. De problemene jeg har hatt var i begynnelsen, på hopp hvor jeg slo meg selv da jeg sklei ved landingene. Jeg har jobbet med teknikker så det ikke skjer, men til nå har jeg aldri hatt problemer i forhold til min sport.
Prog.leder: Det virker også for meg at parkour krever en ”total kroppsmuskulatur” slik at musklene tar imot det meste av sjokket, ikke leddene.

P: Drømmer du parkour?
DB: Alltid, det er derfor jeg prøver å gjøre drømmene mine til en virkelighet.
Prog.leder: Er hoppene større i drømmene dine enn i virkeligheten?
DB: De er lettere

P: På hvilken måter passer du på helsen din for å fungere optimalt?
DB: Næring er veldig viktig. Mat og søvn. Det vet jeg godt ettersom jeg spiser dårlig og legger meg seint.

P: (stiller spørsmål på fransk) Når du holder på med parkour, løper og hopper, tenker du bare på parkour eller også på andre ting?
DB: Når jeg holder på med parkour forstår jeg hvorfor Gud har gitt oss armer, bein og hender. For meg er det en måte å gripe meg fast til livet.

P: Hvorfor er det ikke flere kvinner i denne sporten?
DB: kom igjen! Neida, jeg tror det vil komme og Dino som trente her, har et helt prosjekt spesielt rettet mot jenter.

P: (på fransk, veldig lavt og vanskelig å høre hva som blir sagt) Det virker som om du ikke er så glad i å være midtpunktet for all oppmerksomhet og at du ikke prøver å vise alt det du kan, selv om du vet du klarer mye mer enn alle andre rundt deg.
DB: ja, det er akkurat det, jeg er ikke så glad i shows og oppvisninger. Jeg er glad for at min kunst blir gjenkjent/annerkjent. For meg er det (oppvisning) ikke så viktig.
Prog.leder: vil du vise noe? (litt feil i oversettelsen, programlederen trodde David Belle ble spurt om å vise frem noe)
DB: ok, det siste. (hopper litt rundt)

P: Når du vandrer rundt i byen, går du, løper du eller hopper du rundt omkring?
DB: Det kommer an på, nå har jeg roet meg litt ned. Det var ofte sånn at hver gang jeg så noe, kunne jeg ikke unngå å prøve det.

P: Er det en sport som blir mer og mer konkurranserettet, noe som kan være i OL?
DB: Det jeg hadde likt best, var om det kunne gjenvære en sport, en kunst hvor de unge kan trene og vise hva som er mulig å få til, hva kroppen kan gjøre. Er det for mye konkurranse, kan det skape problemer rundt dette med penger og føre til skader fordi folk vil overgå seg selv. Bare en høyde som dette kan se lett ut, men faller du er du ferdig. Jeg har aldri trent for å være den beste, det er bare det at jeg har et forsprang og startet før alle andre. Målet er at det skal være et bytte hvor de beste hjelper de andre, at parkour kan være en samlet gruppe i hele verden og som samler alle landene.
Prog.leder: Å gjøre parkour til konkurranse vil nesten være som å gjøre meditasjon til en konkurranse.
DB: Ja, akkurat

P: Hvor mange bein har du brukket i livet?
DB: Ingen

P: Hva er det mest interessante hinderet du har funnet i New York?
DB: Jeg så et ganske bra hopp på Empire State Building i går, men det er jernstenger som beskytter det. Men jeg så bilder, fra da det ble bygd, hvor turnere trente på kanten av bygningen. Det er mange ting å gjøre her.

P: Er du enig eller uenig i at den siste James Bond-filmen gjorde parkour kjent i USA?
DB: I USA? Ja, kanskje, det er mulig…
Det er også en film som kommer snart med Vin Diesel som vil inneholde parkour (David er med i denne). Den heter Babylon AD.

P: Måten man trener musklene på i parkour ligner på måten dette gjøres i yoga og pilates, holder du på med det?
DB: Jeg tror at i forhold til parkour, kan ting som yoga eller tai-chi gå sammen i en enhet. Jeg gjør øvelser som dette hver dag. Konsentrasjon, mykhet, jobbe med tær og fingre. På samme måte som man tar bilen sin til en teknisk kontroll, man må alltid sjekke at alt funker (for eksempel ryggen eller leddene) og man må lære å respektere seg selv og ens kropp.

P. Hvordan gjør du et hopp, er det noe du bare gjør eller noe du trener bevisst for å få til?
DB: Med treningen er det noen ting man kan klare ved første forsøk, men det er også vanskelige hopp og de er interessante. I min filosofi, hvis det er to veier å velge mellom, burde man velge den vanskelige ettersom du vet du kan klare den lette. Siden storhet kommer fra vanskelighet, lærer man i vanskelighet.

P: Når du oppfant parkour, gjorde du det med en gruppe venner eller helt alene?
DB: Da jeg var 15, hadde jeg en gruppe med venner og da jeg forstod hvorfor min far var god i sport, begynte jeg å trene alene. Vennene mine sluttet å spille basket og fotball, og de viste meg at dette var en kunst som kunne spre seg/ bli lært bort, og i dag er jeg ikke lenger alene.

P: Var du redd da du startet med parkour og var det vanskelig?
DB: ja, jeg var redd og spesielt i forhold til min far som ikke var redd for noen ting. Jeg tenkte at han var gal og at han var den eneste som kunne gjøre sånt, men han fikk meg til å forstå at alle personer, uansett størrelse, kan trene og føle seg bra i forhold til hvem man er, uten å sammenligne seg selv med andre. Det er noe vi alle har i oss selv. Han fortalte meg at vi ofte begrenser oss selv fordi vi sammenligner oss med andre.

P: Du virker ikke som er person som er opptatt av konkurranse og når du går denne veien, en vei som kan sammenlignes med den til hip hop, føler du deg utfordret av andre personer?
DB: nei… Men det er litt som hip hop, selv om de utfordrer hverandre i dans, er det vennlig. Det er litt samme natur, en som er god i dans trenger ikke noen ting rundt han, han kan vise hva han kan der og da.
P: En dag vil det komme en person som vil klare ting du ikke kan klare.
DB: Så bra for han
Prog.leder: Hele etikken i parkour kommer fra Davids ydmykhet. Den måten traceurs oppfører seg stammer fra David. Man er mer avhengig av seg selv enn å ha en aggressiv og usikker kamp mot andre. Hvis parkour, som denne mannen sier, kan gjenvære sånn, vil ikke slike aggressive personer finne sin plass i et parkour-fellesskap. Ingen vil bry seg om dem og ingen vil ha han dem som konkurrenter. De er alle klare over at de holder på med noe farlig og at man trenger et fellesskap og hverandres hjelp. David kan sikkert svare bedre enn meg, unnskyld.
DB: Neida, det var bra

P: Ser du parkour utvikle seg som noe filosofisk i tillegg til noe fysisk?
DB: ja, jeg tror det fordi folk må virkelig konfrontere seg selv og man må konstant revurdere seg selv. Jeg tror begge passer veldig godt sammen. Forstår du filosofien, må det praktiske gå den samme veien, man må virkelig tenke hvorfor man holder på med det. ”etre fort pour etre utile” (”be strong to be useful”). Det at man kan klatre fort er ikke nødvendigvis for å bli sett på, men for at, hvis det en dag skjer et problem, man kan være effektiv for å hjelpe noen. Vi er i en generasjon hvor vi alltid sier til barna ”ikke vær nær det! ikke gå der! pass på!”. Alle de guttene som trente her er fremtidige fedre og det vil være mulig for dem å fortelle barna sine hva de kan gjøre og hvordan man skal være forsiktig. Man må lære barna å være sterke og ha selvtillitt.

P: Hva tenker du om din barndomsvenn Sebastien Foucan, og Freerunning som han har utviklet?
DB: For meg er det én disiplin, og det er parkour. Etter det, hvis folk vil gjøre en business ut av det, er de nødt å lage andre termer, andre navn, selv om vi i bunn og grunn holder på med det samme. Det er ikke forskjellige typer parkour. Det er som en ekte fighter, han kan slåss mot hvem som helst, nært eller lenger unna, mot små og store. Parkour er det samme, vi må kunne tilpasse oss til alt som finnes og jeg tror dermed ikke det finnes andre typer parkour. Etter det, så er akrobatikk noe annet. Du kan bare holde på med det i en time, mens du med parkour kan utforske steder og holde på mye lenger. Men jeg tror at de, er det Sebastien Foucan eller noe andre, vet godt at vi holder på med samme disiplin. Kanskje ved ego vil noen prøve å tilegne seg noen ting, men jeg bryr meg ikke. Jeg er glad for å være her, se dere, og jeg er klar over at min far er vekke, han etterlot seg ikke penger, bil eller hus, men han ga meg denne kunsten. Og så lenge jeg er i live, vil jeg spre det til så mange som mulig.

P: Hvem bygde den store veggen i Frankrike (Dame du lac)?
DB: Først tror jeg det bare var til pynt, men for meg var den viktig fordi det på en måte samlet alt som var i parkour. Nå prøver jeg å gjenskaffe denne veggen i Lisses for å ha treningsopplegg på den. Jeg tror det ble bygd i 1975.

P: Når ble det virkelig parkour istedenfor bare å hoppe rundt?
DB: Da jeg var 15 holdt jeg allerede på med turn og friidrett. Jeg la merke til at når jeg fortalte folk at jeg holdt på med ditt og datt, og at de spurte meg om å vise det, var det ingen stenger, matter eller utstyr der jeg var. Da forstod jeg at man i parkour ikke trenger noen ting. Du kan holde på med det når som helst og jeg følte en frihet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, det er bare når jeg holder på med parkour at jeg virkelig føler meg i live. Jeg er ”connected”. Et eller annet som sier at jeg er i min tid. Jeg beveger meg i forhold til alderen min, om 5 år beveger jeg meg kanskje ikke på samme måte. Jeg tenker ikke på noe annet når jeg holder på og jeg føler meg godt. Jeg har aldri blitt hektet på noe annet, jeg kan godt spille litt fotball eller holde på med en annen sport, men for meg er parkour livsviktig.

P: Kommer politiet i vei? Kan du bli arrestert? Er det ulovelig?
DB: Noen ganger møter jeg politimenn som kjenner meg igjen og de forteller meg ”ikke sett, ikke tatt”, men de forteller meg også ”blir du tatt, blir du straffet”

Prog.leder: Klager folk i Lisses noen ganger på at du klatrer rundt?
DB: Det var ikke så farlig da jeg var alene, men sitter du og spiser og det plutselig er 20 stk som henger på din balkong, kan det være litt plagsomt.

Prog.leder: Jeg tror unge menn og kvinner som holder på med parkour ofte har hørt setningen ”kom den ned derifra!”
DB: Men i Lisses går det bra, hvis de er på et sted og det er skomerker, kommer de og vasker.

Prog.leder: Men det er et gjerde rundt klatreveggen
DB: det er derfor vi vil prøve å få den tilbake

P: Nå som parkour har spredt seg i hele verden, merker du at parkours form har forandret seg fra den originale formen?
DB: Hvert land har forskjellige bygninger og arkitektur og det er derfor mulig med tiden å se forksjellige typer bevegelser som man ikke vil se andre steder.

Prog.leder: Har du lært av å dra til nye steder og har du møtt folk som har gjort ting som har imponert deg?
DB: Ja, det er akkurat derfor jeg reiser mye, for det er det som er målet, å kunne tilpasse seg flest mulig hindre

Prog.leder: Jeg tror en av de mest kjente bevegelsene i parkour er den hvor man hopper gjennom det lille vinduet over døra, som i Casino Royale og Banlieue 13. Hvordan ble den til?
DB: Vi øvde først med strikk og hver gang jeg kom gjennom gjorde vi mellomrommet mindre. Det var litt farlig ettersom jeg var barkroppet og var redd for å kutte meg, men det var ingen problem. I hele filmen var det kanskje den enkleste tingen, men det var det som imponerte folk flest.

Prog.leder: Blir mange bevegelser til i gymsalen?
DB: Gymmen kan være bra for å lære koordinasjonen i bevegelsene, for landingene, balanse, men ting som folk gjør i gymsalene kan de ikke gjenskape ute, derfor bruker jeg heller byen som min gymsal.

P: Kan du klatre opp den stanga, hvis ja, kan vi se det?
DB: Jeg tror det, målet er jo å kunne klatre overalt, men jeg har ikke lyst å gjøre det nå. Det spørsmålet han spør seg er egentlig det samme man spør seg når man vandrer rundt, å spørre seg hva som er mulig og hva som er umulig. Det er det som er interessant.

P: Jeg lurer på om det var du som valgte dette stedet og om du hadde øvd mange ganger før du viste det hoppet til oss.
DB: nei, de viste meg bilder av stedet og jeg kom hit i går for å møte alle sammen. Hoppet følte jeg egentlig bare. Målet er også det, når det er folk som ser på har man lyst å overgå seg selv, men man må kunne klare å bevege seg akkurat som om man var alene for å være i det ekte. Folk kan gi den energi for å overgå deg selv, men det er ikke verdt å ta unødvendig risiko. Vi har bare et liv.

Oversatt av: Adrien